tigernogmeg

24 juli sovna mamma inn for godt, vi savner henne så inderlig, men mere enn noe unner vi henne fred!

Vi vil takke alle for den støtte dere ga henne under sykdommsperioden og alle varme ord vi rundt har fått etter at hun ble borte. Det har gjort oss så stolte å vite hvor mye hun har betydd for så mange. På mange måter har dere gitt oss tilbake det menneske vi ønsker å huske. Det menneske vi er så glad for å ha vokst opp med, som så det beste i både mennesker og naturen rundt seg.  

Mamma likte ikke utrykket å kjempe mot kreften, hun kjempa aldri men levde livet, fant lys og glede i hver dag, helt fram til det siste.

Nå står vi igjen med et tomrom som aldri kan fylles, et savn som aldri vil slukke! Men vi vil alltid være takknemmelig for at vi var så priviliget å få akkurat henne til mor, og vi vil aldri glemme livsvisdommen hun så iherdig prøvde å vidreføre!

Minnetalen som ble holdt i hennes begravelsen tegnet et så fint bilde av henne, på etterspørsel fra flere printer vi den her som en verdig avsluttning på mammas blogg.

Mats, Anita og Lena

Minnetale:

Minnetalen ble lest av Grethe Lotterud.

Kjære alle sammen.

Jeg har blitt spurt om å holde minnetale om Maja, og når det nå er blitt slik, er det med stor takknemlighet jeg står her som representant for så mange.

Maja var et menneske som vi hadde et nært forhold til - fordi hun var så nær oss. Maja var et fantastisk menneske; varm, sterk, klok og vennlig, et medmenneske full av  smil, latter og glede.  Hun var et eksempel for oss alle. Og hun har betydd så uendelig mye for så mange av oss.

Maja vokste opp her på Rømskauen, og det var hennes vilje å begraves her. Søgarn var et trygt og godt sted å tilbringe barndommen, sammen med Ragnhild, Otto og Henny, som har vært viktige pilarer i livet hennes. Det var raushet på Søgarn - å komme hjem på lørdagskvelden med en haug med ungdommer som først gikk hjem når kuene skulle mjølkes søndag morgen, det var helt greit. Dette har Maja undret seg over i ettertid. Og på søndag ettermiddag kom det gjerne andre på besøk. Men på hverdagene kunne det være hardt arbeid, men det har også har gitt minner - nevner bare luking av kålrot - det var ikke morsomt. Heller ikke oppvask.  Maja vokste opp i et hjem der alle var velkomne og folk ble tatt i mot med kjærlighet og  god mat.

Denne gode ballasten tok Maja med seg videre i livet, og hun skjønte at det var mennesker hun ville jobbe med. Etter husmorskole og handelsskole ble det derfor hjelpepleierutdanning.

Det var i denne perioden veien førte henne sammen med Terje. Etter hvert flyttet de til Nesodden med barna, Mats, Anita og Lena.

På Nesodden skapte hun et godt hjem for seg og familien. Selv om ressursene var begrenset mangler det ikke på gode minner fra den tida. Det var bading ved Nesoddens steinete strender, det var familieliv, og det var ferieturer til Ringebuhytta hvor familien sto i sentrum. 

Men andre fikk også nyte godt av omsorgen og omtanken. Det hendte ho rett og slett tok med seg pasienter fra Sunnaas hjem. Hun brant for jobben sin, det være seg på Sunnaas eller senere på Lillehammer og ho har satt spor etter seg på flere måter, engasjert som hun var i både pasienter, kollegaer - og vaktrommet.

Uansett hvilke utfordringer som dukket opp, var det noe som kjennetegnet denne tøffe dama, så var det Energi. At all denne energien førte til at hun kunne skravle høl i hue på en stein er ingen hemmelighet. Som en duracell kanin gikk skravla i et kjør. 

Dette gjorde at hun lett kunne forsnakke seg, av og til gikk munnen fortere enn tankene. I barnebarnet Noras konfirmasjon holdt hun tale, og fortalte hvor bra det var at hun ble bestemor så ung, og dermed var så lett på foten. Det som kom ut av munnen var jo ikke helt det. "Bra at jeg ennå er så lett på tråden" sa ho, og skravlet videre. Se for dere Maja når hun etterpå fikk greie på hva hun hadde sagt.

Livet gikk videre også når forholdet til Terje tok slutt, og Even kom inn i livet hennes. Som en jaktende naturmann fra fjellet steg han inn i hennes hjerte.  Kjærligheten er ikke alltid så grei, men Maja hadde en tro på igjen å følge hjertets vei i livet. Mats og Anita var store, men med Lena på lasset satset hun alt på kjærligheten og fremtiden, og flyttet opp til Mesnalia.

Da var også tida for barnebarn kommet, og de kom til å få en stor betydning for henne. Nora, Sivert, Kajsa, Irja og Sigve, Josefine og Julie. Dere hadde verdens tøffeste bestemor  som var veldig glad i dere.    

Oppe på Mesnalia kunne Maja fortsette å dyrke kjærligheten til naturen - fjord og strand ble byttet ut med skog og fjell. Naturopplevelser var noe hun til fulle kunne dele med Even. Men selv om Maja var aldri så sosial, så elsket hun også stundene alene, sommer som vinter.

Uansett hvor hun kom, fant hun noe fint ved akkurat det stedet, hun elsket det åpne landskapet, det storslagne i naturen. Det var her hun var sin Gud nærmest, det var her sjelen hennes fikk hvile. Hun sa ofte at det var så høyt under taket i skogens katedral, at her var det plass til alt og alle.

På en av sine mange turer i skogen sammen med Even fant hun en lysning, og sa: "Her vil jeg lage en fest" og det gjorde hun. Det var på vinteren, men hun kalte sammen venninner og dro de med langt ut i skogen. Even hjalp til, de felte trær, lagde benker, satte opp et enormt bål, og lagde fakler gjennom skogen. Der, med den ubegrensede takhøyden kom en stjerneklar himmel fram, som bare landsbygda kan frambringe.

Og dette med høyden under taket var viktig for Maja. Det var der ute hun best kunne fornemme Gud. Hun likte ikke fordommer, likte ikke forutinntatte meninger og fastlåste tolkninger, men valgte å føle på skaperverket gjennom hjertet og da helst ute i naturen.

Det var dette som bl.a. inspirerte Maja til hele tiden å skape noe. Hun dro med seg all slags røtter, steiner og blomster. Det å skape var hennes store hobby. Fra grovarbeid, som å sette opp grunnmuren på Nesodden, til maling og tapetsering, buketter med markblomster, eller tepper, duker, nisser, engler, puter og småting.  Hvor hun enn kom satte hun et fargerikt preg på de stedene med skapelser sine. 

Det var ikke det perfekte hun så etter, men like gjerne det å gi nytt liv til det gamle og forkastede. Det å se det vakre i det meste var en av hennes sterke sider. Gamle klær, slitte tepper, en ødelagt sekk, fikk nytt ansikt.   

Jula - men først og fremst forberedelsene var en viktig periode for Maja. Da samlet alle seg under hennes tak, og selv om julekvelden var viktig, så var det ukene før som skapergleden fikk utfolde seg. Hun inviterte til engleverksted men det ble også laget nisser og spist Nissegrøt. Alt dette ble kronet når hele familien var samlet rundt bordet på julekvelden.

Det hele starta om sommeren. Da gikk ho rundt for å finne det merkeligste juletreet. . Gjerne det med tre topper og krokete greiner. Og for en periode la det stygge bli det vakreste som finnes.

Og som hun lyktest, selv om det skal sies at hun kanskje gikk litt for mye inn for oppgaven i blant. Ett år lot hun barnebarna pynte treet, men etter at de hadde dratt hjem brukte hun resten av kvelden på å ta ned alt, og pynte på nytt slik hun selv hadde sett det for seg. Det rare treet bare Maja hadde sett, var nå blitt vakker kunst som hele bygda kom for å beundre.

Etter at Maja for 4 år siden hadde sendt ut innbydelser til 60 årsfest, fikk hun beskjed om en kraft som jobbet inne i henne, mot henne. I fjor vår fikk hun attpåtil beskjed om at det var ingenting legevitenskapen kunne gjøre for henne.  Men som alltid i livet var ikke løsningen for Maja å legge seg ned. Hun fant inspirasjon i det umulige, bet tennene sammen og gikk videre.

I sykdomsperioden kom tigeren som symbol på banen. Hun kalte bloggen hun skapte "Tigern og meg", og tigeren var et symbol på styrke og mot. På bloggen la hun også ut et bilde av en pingvin som flyr, de andre står på bakken  - og under bildet står teksten - Vi har sagt til ham at det er umulig, men han vil ikke høre... Denne flyvende pingvinen ble et symbol på optimisme og troen på det umulige.

Helt til det siste forsøkte hun å leve så godt som mulig, og et av årets mål var Skarverrennet. Hun gikk kanskje mer på ski i vinter enn noen av oss andre. I det var det fremtid, et håp. Så hun passet på å gå minst like langt som rennet, gang etter gang, selv om kroppen kanskje ville noe annet. Og hun klarte det nesten, hun var så nærme, bare tre uker før rennet måtte hun erkjenne at det ikke gikk. Men det var ikke så viktig. Det viktige var forberedelsen, håpet, stundene i skogen på ski.

Vi kan alle lære noe av Majas levde liv, og hennes evne til alltid å se fremover og oppover. Hun møtte det med styrke, og erkjennelse av at hver en dag er noe man må finne glede i. Og det gjorde Maja. Hun ba oss alle om å "ta vare på stønna", og i dag skal vi gjøre akkurat det ved å minnes og tenke på hvilket vakkert menneske vi tar avskjed med.

Ta gøtt vare på stønna, og takk før den tida ho satt, før akkurat dænna eine ho kommer aldri att.

Takk Maja.

Vi elsket deg, du vil bli dypt savnet.  Fred med ditt minne.

Etter flere blogger som har handlet om tru og optimisme, har jeg nå innsett at krefen har tatt styringa. Jeg har dårlig matlyst og har blitt puslete. Jeg har fått meg en veldig fin uteplass, med utsikt over mesnavann og synnefjell, der ligger jeg så fort været tilater det. Så godvær betyr veldig mye for meg nå.

Det er tøfft for meg at jeg ikke lengere orker å ha besøk, unntatt de helt nærmeste, som kommer etter tur. Formen er dårlig, og energien strekker ikke til. Selv om jeg ikke altid klarer å svare setter jeg stor pris på meldinger og hilsninger. Jeg har fått så mye oppmerksomhet på så mange måter og det varmer veldig.

Til slutt et lite vers om vennskap:

Vennskap er en forunderlig ting

Det er ikke noe man kjøper

Det er ikke noe man tar

Det er noe som langsomt vokser

Og litt etter litt er det noe man har

Et lite bilde fra den fine uteplassen min, bildet er tatt i Mai.

Alternativ behandling er veldig i tiden nå. Som oppgitt av skolemedisinen tenker en at da må det prøves ut. Sendte etter en slags tè, som lignet en slags jordblanding. Det var ikke akkurat noe for ganen. Guggemeie, det skulle virkelig gjøre susen, plus diverse andre spiselige og uspiselige greier. Det eneste som skjedde var at jeg ble kvalm, og mistet matlysten. Med en litt sær mage var det ikke noe for meg. Så jeg fortsatte med vanelig sund mat.

Med akupungtur var det anderledes, urgammel og utprøvd behandling som garantert ikke ga bivirkninger. Jeg fikk meg en time på helsesirkel i Lillehammer, hos Elisabeth Kongsrud. Jeg er ikke akkurat kjennt for min store blære kapasitet, så derfor, -før jeg skulle inn til Elisabeth måtte jeg en tur innom do. På veggen hang det et bilde av pingvinen som nektet å tro at han ikke kunne fly.

På samme måte som tigeren var et symbol på styrke og mot, ble pingvinen et symbol på optimisme. Isteden for å gå rundt med en mørk sky over hodet prøvde jeg og bruke tigerns styrke og mot, og pingvinens naivitet til å leve mest mulig og best mulig. Men som Åge Aleksandersen synger om: tunge stunder har det vært.

Akupungtur kan absolutt anbefales, ikke det at det kunne gjøre meg frisk, men det ga meg energi og overskudd. Gjorde godt for både kropp og sjel. Nå da jeg ikke orker å gå mere, savner jeg det!

Til slutt et lite ordak: Optimisten tar like ofte feil som pessimisten, men han har det bedre underveis.

Jeg vil rette en stor takk til Elisabeth Kongsrud for mye god støtte! 

Det har vært stille fra meg lenge nå. Jeg har vært inne på sykehuset to ganger for å justere smertepumpa. Jeg tror de har funnet en god blanding til meg nå, så jeg har kommet hjem og er glad for det.

Dette blogginnlegget skal handle om barnebarna mine, og hvilken rikdom de er.

Da jeg var 46 år kom Lisbeth og Mats gledes strålende hjem og fortalte at de skulle bli foreldre, jeg skulle bli bestemor. Bestemor tenkte jeg, det er noe man blir når man er gammel, nesten bor på gamlehjem og bruker rulator. Men som jeg sa til Nora i komfirmasjonstalen: det gikk ikke lang tid før jeg skjønnte at barnebarn, det er en stor rikdom. Og det er dumt å få store rikdommer når man er nesten utlevd, og ikke orker å glede seg så mye over den. Får å kunne følge opp en liten rapp unge trenger en sannelig å være lett på foten (ikke lett på tråden som jeg kom iskade for å si i konfirmasjonstalen til Nora). Selv om vi aldri har bodd helt i nærheten av værandre har vi likevel fått vært mye sammen, vi der og de her. Mye aktiviteter av alle slag: Hjemme-dåp av dokka til Nora, med Even som prest og Anita som fadder, og mye annen lek og morro.

Det har blitt så mange spørsmål, tanker og morsomme utsagn oppgjennom årene. Nå har jeg lyst til å dele noen med dere. Først et par morsomme:

Sist jeg var i Drøbak fikk jeg en liten fjær i hatten av Josefine (3 år). Hun ville så gjærne se på puppen min, siden vi satt rundt midagsbordet måtte hun nøye seg med en liten klapp. Ååå sa hun å sukka ?jeg skulle ønske jeg hadde sånne store pupper som deg Mortemor?. (når jeg tenker etter tror jeg dette er det første komplimanget jeg har fått over puppene mine). Værre var det for Farfar da de skulle pynte seg for å gå til kirken i barnedåp, ?du farfar trenger ikke pynte deg, for du er en gammel mann?. 

 Kaisa har kommet med noen tanker rundt liv og død som har vært av det litt mere alvorlige slaget.

På Fjellstad har de vokst opp med sauer, katter og ei stund noen elegante høner og haner som spankulerte rundt på gården. Dette har gjort at de kanskje har fått et litt mere naturlig forhold til liv å død. En dag som Kaisa, som da var 5 år, og jeg var ute å gikk utpå jordekanten for å plukke blomster sa hun plutselig: ?Bestemor vil du se på grava til høna?, ?ja klart det?, sa jeg. ?Det var trist at hu døde, men du skjønner, ho var sjuk å måtte på øksa?. (Mats hadde hoggi hue av den). For hun var det helt naturlig, kunne ikke dyrlegen hjelpe, måtte de avlives. Da Kaisa var 8 år mistet hun Farfaren sin, sommeren etter var vi ute å gikk i skogen. Plutselig spurte hun om jeg visste hva som skjedde etter at man var død. Jeg måtte jo svare som ærlig var, at det var jeg ikke så sikker på. Men jeg forklarte henne at jeg ikke trodde det var noe å frykte. Kaisa lurte da på om vi kanskje kom tilbake som en blomst eller plante. Mens vi gikk der så fant hun et fint strå som hun plukka, ?kanskje dette er Farfar?? sa hun da. Da lot vi som om det var Farfar og vi snakka litt om det å leve, at det kan være både vannskelig og fint. Når vi nesten var kommet hjem sa hun plutselig: ?Bestemor vil du bære Farfar? og hun ga meg strået.

Jeg vet ikke om Kaisa ble noe klokere av turen vi hadde, men hun hadde fått lufta tankene sine og var glad og fornøyd. 

Så til alle dere som ikke har blitt besteforeldre, dere har noe å glede seg til.

Nå er jeg en tur på sykehuset, jeg har byttet ut den midlertidige epidural smertepumpa mi, med en permanent en. Smertepumpa er gull vært for meg, og gjør værdagen min mye bedre. Reiser nok hjem igjen i morgen (Lørdag) det blir bra.

Denne bloggen skal handle om stigespillet:

Først en liten forklaring til de som ikke har spillt det: et enkelt spill, et firkantet brett spill som er delt opp i 100 små firkanter, start i bånn og mål på toppen. Man kaster terning og flytter etter hva man får, men på brette er det mange stiger. Noen korte andre lange, kommer man dit kan pila enten peke oppover å man får hoppe over litt av veien. Eller pila peker nedover og en må gå samme veien en gang til. Dette spillet har jeg ofte spillt med barnebarna på Fjellstad (Hos Mats), det er noe en kan spille fra de er ganske små. Nå lurer dere sikkert på hvor jeg vil med dette!

Sist jeg var på Fjellstad syntes jeg at jeg burde si litt om kreften, de lurte på detta. De er vant til at når jeg er der da er jeg sprek, er med på de forskjellige aktivitetene. Ettervært fikk de høre at nå var det noe? gæli? med ho bestemor igjenn, nå er ho på sykehuset, det virker jo skummelt både på unge å gammle. Så ved middagsbordet der en dag fortalte jeg at det å ha kreft, -ja det var som å spille stigespillet, med kreften som motspiller. Man får kanskje mange 6`ere, kommer på stiger som peker oppover å man syns ?detta går nå fint, detta spillet skal jeg jammen vinne?. Men så snur det hele, en får bare en`ere og to`ere og man kommer bare på stiger som peker nedover. Så er man omtrent ved start igjen, -lurer på om jeg skal orke å fortsette, men det er så mange som heier, så det er bare å starte pån igjen. Sånn går det, så hvem vinner??

De siste årene har jeg ikke unngått å sett førstesider i VG, Dagbladet, Se&Hør eller lignende blader, forsider som: ?vant over kreften? ?brukte positive tanler...? ?spiste ditt eller datt...? Bare man gjorde de riktige tingene var det ikke nødvendig å tape nei! Å så måtta man for al del holde seg i form. Allt dette er viktig, det vet jeg allt om. Vi trenger alle solskinnshistoriene, men noen av de usakelige førsteside oppslagene kan føles litt som et hån for de av oss som har jobbet, men alikevel taper spillet.



Å få en dødsdom  når du føler deg helt frisk, det er det liten  vits i å prøve å forklare  hvordan  kjennes.  (etter vel 4 mnd. fikk vi vite at det ikke var helt rett engang. Spredning til skjelletet var  en feil diagonose heldigvis.) Alt blir snudd på hue. Om det var lite igjen av shampo el fuktighets-kremen jeg brukte, tenkte jeg 'det trenger jeg ikke å kjøpe, det holder nok ut mi tid'. Kom nok til å si litt om det til Lena, da fikk jeg meg en skikkelig strekk! Detta var destruktivt. 

De tøffeste beskjedene har visst kommi når våren er på sitt vakreste. Så en dag jeg satt ute i sola, fant jeg ut at for å prøve å gjøre detta levelig måtte det til en ny tenke-måte! Gjorde om dødsdommen til livsvarig, en sykdom jeg/ vi måtte leva med. Omtrent som å ha et dårlig hjerte. Det kunne stoppe i morra, men det kunne også slarke og gå ei god stønn til. Mye bedre! Her kom trua inn. Trua og håpet. Jeg tillot meg å tru på livet, gleda meg over alle i min store fine familie. Detta skal nok gå! Samtidig var vi flinke til å bruke alle anledninger til å gjøre koslige ting. Være sammen m familie og venner. Konfirmasjonen til Sivert ble en stor dag uten mørke skygger. Even og min stolthet da vi var lamme-vakt på Fjellstad, og tok imot flere lam. Kan ikke væra med på det uten å tru på livet veit du! Roma-tur, Gunnarsvika, hurtigruta, Naustvika pluss alle de andre små og store turene.

Det har blirr mange turer til både Ullevål, Radium og Riksen. Erfaringene fra det er ganske forskjellig. Alvorligheta må nødvendigvis fram. Mens noen leger (som vi kanskje hadde store forventninger til...) brukte kort tid på å slå oss i bakken uten at vi i tillegg ble særlig klokere, var det andre (spesielt legene på riksen) som lot meg beholde trua mi uten at de lova seg bort. Der var jeg trygg på de gjorde det som kunne gjøres. Alle på Gastrokirurgisk avdeling var alltid imøtekommende og omsorgsfulle. Så takk til alle som har vært med å tru på meg. Det har gjort livet for oss alle mye rikere.

Når det nå viser seg at kreften ikke har tenkt å gi opp, angrer jeg ikke på trua jeg har levd med. Nå må jeg, selv om det kan røyne på, tru på at jeg skal ha kraft nok til å gjøre det beste ut av hver dag.

Sommeren 2007 hadde Inger, Steinar, Even og jeg bestilt oss en liten tur til Stokholm.  Det ble det ikke noe av. I stedet  lå jeg på Ullevold Sykehus med et digert skjold foran ene øyet.  Inne på øyet lå det en stråleplate som skulle gjøre kål på elendigheta.  Litt uvant var det å komme hjem med syn bare på et øye. Tømte mye utafor i kopper og glass. Ikke bare å treffe med tannkremen på tannbørsten heller.        Tilbake til ferien. Ville ikke gå glipp av den. men den ble utsatt og forandret til Krakow. Det ble trivelie dager med mye morro.  Shopping sto ikke på programmet. (Ikke forenelig med menn.)  men lurte meg innom der jeg syns det så spennende ut. Oppdaget i et liten keramisk utsalg to små spesile engler.Fikk det for meg når jeg kom tilbake på hotellrommet at de måtte jeg ha. Even var utrolig tålmodig for vi brukte timer på å finne de igjen.  Den ene skulle Anita få. For etter mye venting var hun til alles glede endelig gravid. Engel henger fortsatt  over senga til en utrolig fin og morsom jente.: Josefine. Heldigvis dukket Julie fort opp etterpå.    Den andre engel  fikk Grethe. Uten at jeg hadde lagt merke til det hadde denne en blå kappe. Det gikk ikke lang  tid før jeg fikk takk tilbake, om at var det noe hun trengte så var det  nettopp en engel med blå kappe. Med ibrevet lå det en tekst som  passet til den.  Her er et utdrag av teksten.:En engel gir meg en blå, tynn kappe, vevd av lys. Engelen sier: Dette er bekymringsløshetens drakt. Bær den hver dag, for verden er full av sorger og skuffelser.Denne kappen vil beskytte og varme deg, for jo mindre du bekymrer deg, jo mer kraft får du til å bære virkelighetens virkelige byrder med rak rygg og løftet panne. Vær, så lenge det går , venn med linjene på marken og fuglene under himmelen.    Mye visdom i de ordene. Viblir fort bekymringsministre. .Tenker på de første åra jeg var sammen med kjæresten min. Han så ung i forhold til meg. Redd  for at han skulle bli lei meg når jeg ble gammel og skrukkete. Tenk så  bortkastet bekymring. Kjærligheta hadde ikke vært mye verdt om den holdt bare til glatt hud og store pupper.  Så derfor mine venner,- ikke ødelegg gleden i hverdagen med bekymring for ting dere ikke får gjort noe med,- eller bagateller. Gled dere og ta vare på hverandre.

Litt om hvordan jeg har det her og nå.   Blir ikke så mange blogger om det.. Liker å skrive om andre ting.                             Etter noen dager på sykehuset før påske var jeg med hjelp av litt medesin helt pigg i påska.  Ny runde på sykehuset ( Lillehammer )  etter påske.  "Vontene" var ikke greie, og pillene noe herk som gjorde hue mitt ugrett ( mer enn vanlig ). Fikk smertepumpe.  Bra greie. Ikke vondt og hue igjen som før. Må gå rundt med handveske da. Pumpa må jo med  hele tia.   Må hvile og ikke  helt i hundre, ikke bare bare for meg det da , men det var herlig å komme hjem igjen. Hjem til sol, fuglesang og de nydeligste farger. Bjørka i sin grønne skrud og tepper med hvitveis.  Nå har regn og litt mer kaldvær overtatt.   Men lyset er der  iallefall.

I dag hadde jeg tenkt å skrive litt om hvordan formen  min er, men det er litt kjedelig så da skriver jeg heller om litt av det som sto i brevet fra han otto. Siden dette er en blogg som handler mye om kjærlighet, må jeg nesten fortelle at han skreiv om livsvarig " søster" kjærlighet.     Han skriver akkurat sånn som han prater.:

Je heng over kjøkken bore frå Søgarn. (barndomshjemmet vårt).    Her kan je hente frem minner, tenk ælle som har fått mat i skråtten rundt detta bore,det var jamt her han pappa satt da ho Berta banka på  ruta te ;n - litt for hart, ruta rauk,-  to som  blei paffe !   Jammen noe å væra gla for, det å væra vøksen opp runt ett kjøkkenbord der det har vøre trangt ibandt og ette minst skratt, go mat og kjerlihet.         En svensk dikter skriver.: Har du nånn skog i din himmel du Gud.....      Je grunner litt på om han kansje har ett kjøkken bord je - der blir det ette øtt.  ( stille)

Ho Bertha var nabo kona hjemme. Ei rund trivelig dame. Det han forteller om var i potet onna da mange både kerringer og unger kom for å væra med å plukke poteter.  Vi satt rundt kjøkkenbordet enda da ho Bertha kom å banka litt for hardt på ruta.  Det blei mye morro ut av det.

Jeg har alltid, iallefall i voksen alder vært glad i naturen.

Bilde er fra Aursjøen i Lesjafjellet. Gutta.- Even og Rolf fiska. Jeg vandret på  fjellet alene. Husker jeg stoppa oppe ved den store stein der. Så utover de mektige fjellene  vannet og en høy himmel over. En fantastiske  kateral. Kjenner ennå på  den følesen av  takknemligheten og gleden  over  livet.